www.wahlvaagsreiser.com

Hadzabe: Verdens siste jegere og samlere.

Etter 3 døgn sammen med Masaiene, gikk reisen til Hadzabestammen . De holder til i et fjell ikke så langt fra Lake Eyasi. Her skulle vi bo noen dager, lære om Hadzabeenes levemåte, være med på jakt og leve sammen med respekt og i ett med naturen. Dette er verdens siste jegere og samlere.  Hadzabestammen dyrker ikke jorden, driver ikke med husdyr, de lever uten noen form for lover og regler.  De har ingen kalender, ingen begreper om år, måneder, uker eller dager. De har heller ikke ord for tall, deres liv og levemåte er i nuet. Deres liv har vært uendret de siste tusener av år, eller til og med titusenvis av år. 

Vi kom til Hadzafolkets landområder ved hjelp av tolken John og sjåfør Joseph.  John har bodd sammen med Hadzabe stammen og lært seg deres språk.  Før turen startet bodde vi ei natt i Kisima teltcamp ved Lake Eyasi. Før vi reiste inn til Hadzabestammen måtte det klareres med myndighetene, papirer måtte fylles ut for å få tillatelse til reise i området.

Overnatting i Kisima teltcamp ved Lake Eyasi .

Utsikt mot den uttørkete Lake Eyasi fra Kisima teltcamp.

Disse tre mennene var med oss de dagene vi bodde sammen med Hadzabe stammen

Fra venstre: Sjåfør og guide Joseph, tolken John og hjelperen Anton.

Papirene måtte være i orden før vi reiste til Hadzabestammen.

Her planlegges neste dags reise til Hadzabe stammen.

Turen har startet

Første etappe er med bil på dårlige veier, over uttørkede elveleier og gjennom krattskog.

Møte med Hadzabe folket

Hadzabestammen bor et stykke utenfor Lake Eyasi, en stor innsjø som nesten helt uttørker  i den tørre årstiden. Ca 250-300 bor på vestsiden av sjøen og har vært lite utforsket. De andre 700-800 bor på østsiden i et område ca 2500 km2. De snakker et språk uten tilknytning til andre kjente verdensspråk, de har mange uvanlige lyder, inkludert klikking. Deres språk har litt tilfelles med klikkspråket til buskmennene sør i Kalahariørkenen. Under Julius Nyeres politikk forsøkte myndighetene seg med fast bosetting for Hadzaene. De fikk korn, kveg og dyrkbar jord. Den Tanzanianske regjeringen har gjentatte ganger prøvd å omplassere dem, alle gangene endte med at de fortsatte sin frie tilværelse i bushen. De fleste av barna har aldri sett en lege eller skole. Villmarken dekker alle deres behov og er et klasserom for Hadzabebarna. Dette er en av Afrikas siste uberørte villmarksområder, i den tette bushen i Rift Valley hvor de første menneskene gikk oppreist for mer enn to millioner år siden. Det er her en gruppe menn og kvinner fra Hadzabe stammen har sitt land.

Vårt første møte med Hadzabe folket.

På vei inn til deres boplasser.

Her er vårt lille krypinn. Hva er vel mer spennende en når du kryper ned i soveposen, og savannens lyder trenger gjennom teltduken og dysser deg i søvne. Stort nærmere Afrikas natur er det ikke mulig å komme.

Hadzabe folkets boplass

De er alltid glade og fornøyde så lenge de kan jakte for å få kjøtt, sanke honning og grave etter røtter. Dette er deres daglige behov for å overleve.  Misjonærer har gjort forsøk i det siste århundret for å bringe kristendommen til Hadzabestammen, men de har ikke klart å kristne dem. De tilber sin egen Gud som kalles Hine, de mener Hine er ansvarlig for all skapelse. ”Vår Gud er mirakuløs”. De tror ikke på et liv etter døden. "Våre folk dør ikke”, de fortsetter et liv et annet sted langt borte i det fjerne.  Alle bidrar til noe i en Hadzabe stamme. Når barna er små blir de tatt med av kvinnene for å lære hvordan de kan identifisere røtter og planter. Når barna blir litt større blir de lært opp til å skyte fugler og andre små dyr med pil og bue. Når de nærmer seg voksen alder får de en større bue som blir overlevert under en seremoni. For å bli en mann må de drepe et større byttedyr som giraff, bøffel eller en løve. I regntiden trekker familiene seg tilbake til huler, som har vært brukt i tusenvis av år. I den tørre sesongen flytter de leir hver andre eller tredje uke, de etterlater seg kun dyrebein, fjær og et ildsted.

Her inne i villmarken bor de i huler, under berghammere og i enkle stråhytter.

Sølvi følger nøye med hvordan man lager piler

De bor i enkle små stråhytter, en bosetning består av fra 15–20 medlemmer

Hadzabe kvinnene

Sølvi i prat med Hadzabe kvinnene, samtalen går via tolken John.

Kvinnene og barna holder seg mest for seg selv, mens mennene bruker store deler av dagen til å jakte.

Sølvi med et lite Hadzabe barn i armene.

Kvinnene graver etter røtter.

På jakt sammen med Hadzabe menn

De dagene vi var sammen med Hadzabe stammen, ble vi invitert til å være med på jakt. Men først måtte vi lære å lage gift for å ha på pilene. Giften ble kokt ut av grener av et tre/busk som heter Adenium coetanum. (Ørkenrosen) 

Giften til pilspissene, blir kokt av grener av et tre som heter Adenium coetanum.

Noen av stammens menn er samlet før dagens jakttur starter

Våre faste følgesvenner på våre turer ute i bushen

I hule trestammer sanker de sin honning.

Jaktområdene

Her ute i et område 2500 km2 ved Lake Eyasi er Hadzabenes jaktområder.

Baobab er verdens rareste tre

Baobabtreet også kalt apebrødtreet kan bli tretti til førti meter høye, og stammen kan bli åtte meter i diameter.

I områdene deres var det tett krattskog, mange av trærne hadde lange torner. Det var vanskelig å komme igjennom dem, piggene satte seg fast på hud og klær.  Hadzabefolket er raske jegere, de springer på kryss og tvers for å dekke jaktområdet  mest mulig, kroppene deres er fulle av arr og sår etter tornekrattet.  På jaktturen ble det skutt fugler, Bush Babyer (Små apelignende skapninger) og ekorn. Det ble sanket honning, biller, frukt fra Baobab treet og gravd etter røtter.  Noe av fangsten ble tilberedt over bålet ute i bushen, etterpå ble det likt fordelt på alle, inklusiv oss, resten ble tatt med hjem til landsbyen.

I deres jaktområder er det tett krattskog og tornebusker.

Dagens første bytte er en Galagos, også kjent som bush babyer eller nagapies (som betyr "lille natt aper" på afrikansk), er små, nattlige primater som holder til Afrika.

Her lager de ild på primitivt vis ved å gni en trepinne mot barken fra et tre.

Bushbabyer og ekorn står på menyen. De ble stekt over flammene med hud, hår og innvoller.

Røykepipen går på rundgang blant mennene.

Fra dette høydedraget speider de etter dyr å jakte på.

Da mørket senket seg og månen lyste på nattehimmelen, satte vi oss i en ring rundt bålet. Den eldste mannen i stammen fortalte jakthistorier fra gamle dager, mens noen danset Hadzabe dans og sang. Hadzaene har aldri ført noen krig. De har aldri levd i noen store grupper til å bli truet av epidemier. De lever av det naturen gir dem. Det anslås at de leter etter mat, og går på jakt seks timer om dagen. Og i alle disse titusenvis av år har de knapt etterlatt seg noe annet en noen fotspor på bakken.
Det er viktig at de ansvarlige myndigheter lar Hadzabe folket hevde sitt levesett, og får leve i fred. I sin enkelhet har de mye å lære oss i vår stressende og jagende hverdag.  Da vi tok farvel med disse menneskene, visste vi at minnet fra de dagene vi bodde sammen med dem ville bli i våre hjerter for evig. Hvem kunne ikke bli rørt og ydmyk av å sitte rundt flammene fra et bål på en stjerneklar natt i den afrikanske bushen, snakke med medlemmer av en gammel stamme som ”tar oss med” til selve begynnelsen av menneskeheten for millioner av år siden.

Natten har senket seg over Hadzafolkets land.

Når noen har drept et dyr og det kommer kjøtt til leiren, kan dette sette i gang en rituell dans. Hadzafolket kan også danse for fornøyelsens skyld.